Forfatteren, Tore Linné Eriksen, svarer selv på spørsmålet og sier at svaret er ja. Han mener at mikroskop ikke er bedre enn teleskop, avhengig av hva man ønsker å studere.
En annen Afrika-kjenner, briten Richard Dowden, skriver i sin bok «Africa, Altered States, Ordinary Miracles, at kontinentet og dets historie er for komplisert og mangfoldig til å egne seg for generaliseringer og bastante slutninger.
En lang reise
Men Linné Eriksen argumenterer godt og overbevisende for sin tilnærming til hvordan Afrikas historie kan skrives. I innledningen «Er det mulig å skrive Afrikas historie» anmelder han langt på vei sin egen bok. Forfatteren henfaller heller ikke til gammel marxistisk retorikk om økonomisk utbytting og nyliberalisme som den viktigste forklaring til mangel på utvikling. Videre bidrar han til å nyansere standpunktene til både afrooptimistene og afropessimistene. Og ikke minst tar han et oppgjør med forestillingen om at lite interessant skjedde i Afrika før de første europeere kom til kontinentet.
Ikke i noe annen verdensdel har mennesker levd like lenge som i Afrika. I denne boka tar forfatteren oss med på en lang reise fra de første mennesker og frem til i dag. Han beskriver perioden med sankere, jegere og fiskere, veksten av byer og imperier, etablering stater og kongedømmer. Han skriver interessant om elvenes betydning utviklingen og om swahilikulturen i Øst Afrika.
Bistand til Europa
Det atlantiske systemet, hvor 12,5 millioner afrikanere ble transportert over Atlanterhavet som slaver, får bred omtale. Den mer kjente historien om kolonialiseringen av Afrika og stormaktenes rolle beskrives på en grundig og faktaorientert måte uten at så mye nytt fremkommer.
Midt i omtalen av europeernes innmarsj i Afrika, hvor det er liten tvil hvor makt og ressurser befant seg, har forfatteren på en elegant måte flettet inn et brev til høvding Khama i Botswana med forespørsel om et bidrag til Europas lidende barn etter verdenskrigen. «Det synes så fryktelig å tenke på de store lidelsene som disse barna gjennomlever, mens vi i Afrika har alt vi behøver.» Khama bidro med et beløp tilsvarende 100 000 kroner til «De sultende østerrikske barns fond».
Flersidig utvikling
Kampen for frigjøring skjøt for alvor fart på Machesterkonferansen i 1945, som Linné Eriksen omtaler som panafrikanismens gjennombrudd. Deretter følger en spennende beskrivelse av kampen mot koloniveldet, de ulike strategier som ble valgt og hvordan frigjøringsbevegelsene gradvis kom til makten.
Omtalen av det moderne Afrika er balansert og bidrar til forståelse for dagens tilstand i Afrika. Men det kan være vanskelig å være optimistisk når vi vet at av verdens 28 fattigste land befinner 27 i Afrika sør for Sahara. Land med omfattende korrupsjon, lavt inntektsnivå, arbeidsløshet og ofte dårlig styresett.
Skildringen av det moderne Afrika omtaler både negative og positive utviklingstrekk, med utviklingen i land som Kongo og Sudan som nedslående, mens fredsprisvinner Abiy Ahmed i Etiopia er en leder som kan bidra til positiv vekst og sette en ny standard for afrikanske ledere.
Det er ingen desillusjonert afrikakjenner som har skrevet denne boka. Han avslutter også boka si med å sitere et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.
Overskrifter, bilder, rammetekster og kakediagrammer er pedagogisk presentert og øker leselysten og nysgjerrigheten til å lære mer om Afrika. Det er nesten så det går an å få et bra overblikk over Afrikas historie bare med en lese overskrifter, se på bilder og studere kart.
Boka burde være obligatorisk for alle som studerer, er interesserte i eller reiser til Afrika.
(Bokanmelder Terje Vigtel er tidligere ambassadør i Zambia og har også vært leder av Norads avdeling for sivil samfunn. Han arbeider nå som konsulent i et privat firma.)
