Det er mye godt å si om vårt lands rolle i det sørlige Afrika, og helt fortjent la utstillinga stor vekt på den rollen som aktivister og kritikere spilte for å tvinge fram en mer anstendig politikk. I starten var det særlig Fellesrådet for det sørlige Afrika, Operasjon Dagsverk og SAIH som kjempet mot sterke motkrefter, og etter hvert kom både kirken og fagbevegelsen med. Men virkeligheten er gjerne mer sammensatt, motsetningsfylt og tvetydig enn det utstillingsvinduer gjerne vil gi inntrykk av. Kanskje er et historisk riss nødvendig om hensikten er å gi et mer nyansert bilde.
Denne utstillingen om norsk anti-apartheid-arbeid i Johannesburg ble tilpasset og utvidet til å omfatte flere land i forbindelse med den norske kampanjen for å sikre stemmene til de afrikanske landene i kampen om plass i FNs sikkerhetsråd. Foto: Jan Speed
Humanitært samarbeid med frigjøringsbevegelsene
Litt inn på 1970-tallet økte tallet på flyktninger fra portugisiske kolonier (Angola og Mosambik) og land med hvitt mindretallsdiktatur (Namibia, Zimbabwe og Sør-Afrika), og titusener søkte seg til vennligsinnede naboland. Norge hadde lenge hatt bistandssamarbeid med tanzanianske og zambiske myndigheter, og det var særlig her frigjøringsbevegelser fra krigsområdene opprettet flyktningleirer, skoler og helsestasjoner. De fikk etter hvert betydelig humanitær bistand fra Norge og andre nordiske land, ofte kanalisert gjennom Norsk Folkehjelp og andre solidaritets- og hjelpeorganisasjoner.
Denne virksomheten var både praktisk bistand og en solidarisk håndsrekning til dem som var ofre for kolonisering, krig og apartheid. Den nordiske politikken skilte seg klart ut fra mange andre vestlige land, der USA, Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia på denne tida isteden stilte opp for Sør-Afrika og Nato-medlemmet Portugal med handel, investeringer, lån og våpen. Det blei fra nordiske land trukket ei klar grense ved støtte som kunne ha militær betydning, som det isteden var østeuropeiske land som stilte opp med.
Et omstridt punkt var hvorvidt den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) burde få bruke noe av sine nordiske midler til ikke-militær virksomhet, som for eksempel organisatorisk arbeid og informasjonsvirksomhet inne i Sør-Afrika. Dette ble hele tida avvist av Norge, mens en betydelig del av de svenske bevilgningene til ANC var øremerket deres ”hjemmefront”. Svensk fagbevegelse støttet også ANCs egen fagbevegelse, som LO her hjemme alltid viste en kald skulder. Fra midten av 1980-tallet blei norske millionbeløp imidlertid smuglet inn i Sør-Afrika til et mangfold av andre organisasjoner, samtidig som den nye og samlende fagbevegelsen, COSATU, fikk stor støtte fra LO og norske myndigheter.
Der fartøy flyte kan…
Mens det var brei enighet både om humanitær bistand gjennom frigjøringsbevegelsene og om bistand til stater i frontlinja, var bildet et helt annet når det gjaldt statlig boikott eller andre straffetiltak rettet mot det sørafrikanske apartheidstyret. Slike oppfordringer kom allerede ANC-presidenten Albert Luthuli med da han i 1961 mottok Nobels fredspris, og blei møtt med det hittil største fakkeltoget i fredsprisens historie. En innstendig appell kom fra hans etterfølger, Oliver Tambo, som året etter deltok på en afroskandinavisk ungdomskongress i Oslo. Men det skulle gå 25 år før dette vant fram, til det var motstanden kompakt både hos norsk næringsliv, LO, alle store partier og embetsverket i Utenriksdepartementet og Handelsdepartementet.
ANC-presidenten Albert Luthuli oppfordret til boikott av apartheid-regimet da han i 1961 mottok Nobels fredspris, og blei møtt med det hittil største fakkeltoget i fredsprisens historie. Foto: NTB
Det sørafrikanske Soweto-opprøret i 1976 blei utover på 1980-tallet etterfulgt av en samlet motstandsfront inne i landet, med forankring både i ANC, fagbevegelsen og flere kirkesamfunn.
Igjen kom oppfordringene om sanksjoner med full tyngde fra dem som kjempet for frigjøring, og i Norge var det særlig norske rederiers frakt av olje som fikk oppmerksomhet. Midt på 1980-tallet sto norsk skipsfart, med Sig. O. Bergesen i spissen, trolig for 30-40 prosent for alle leveranser. I løpet av ti år, ble det registrert 232 anløp. Ikke sjelden viste representanter fra skipsfarten stor forståelse for apartheidpolitikken når de ble tvunget til å delta i norsk debatt. Da den humanitære bistanden nådde et toppunkt midt på 1980-tallet, utgjorde den ca. 150 millioner kroner i dagens penger. I samme år blei det sørafrikanske apartheidregimet tilført mer enn det tredobbelte i valutainntekter gjennom eksport til Norge, mens norsk skipsfarts frakt til og fra Sør-Afrika hadde en verdi av 700-800 millioner kroner.
Dette var i ei tid hvor Sør-Afrika førte krig, okkuperte eller støttet bevegelser som bekjempet myndighetene i en rekke land i regionen, og det var derfor ikke overraskende at biskop Desmond Tutu, som fikk fredsprisen i 1984, kalte rederienes fortjeneste for «blodpenger». Kritikere pekte også på at olje gjorde det mulig for det sørafrikanske flyvåpenet å bombe skoler og flyktningleirer som Norge ga humanitær støtte til. Skiftende regjeringer viste til at det var nødvendig med bindende FN-sanksjoner for alle land, men det var jo helt utenkelig så lenge USA, Storbritannia og Frankrike hadde vetorett i Sikkerhetsrådet. Det er også ei påminning om begrensningene i det «FN-sporet» som er en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk.
Sanksjoner med hull
Fra midten av 1980-tallet blei det åpenbart for alle at det sørafrikanske apartheidsystemet var på vei inn i en dyptgående økonomisk, politisk og moralsk krise. Både motstanden inne i landet og det militære nederlaget mot angolanske og kubanske styrker i det sørlige Angola gjorde at «business as usual» ikke lenger var et alternativ. Sanksjoner mot et rasiststyre foran undergangen ble dermed mer aktuelt over store deler av verden, og her hjemme ble det også gjennomført forbrukerboikott og «apartheidfrie kommuner». I nyttårsbudskapet ved inngangen til 1986 gjorde Oslobiskopen Andreas Aarflot det klart at det var moralsk uakseptabelt å tjene penger på å oljetransport til apartheidregimets krig, men Kristelig Folkepartis handelsminister valgte tonnasje framfor teologi.
Med Willoch-regjeringas fall i mai 1986 satte Gro Harlem Brundtland fart i arbeidet med en ny sanksjonslov, som blei vedtatt i februar året etter. Men i virkeligheten var det langt fra en total embargo, og det blei gitt gode muligheter for dispensasjon. Det var skreddersydd for bedrifter som fortsatte å kjøpe mangan som før, en vare som utgjorde 75 prosent av all import. Fordi de ville sikre seg lagre i frykt for innstramming, økte den norske importen fra Sør-Afrika i den første tida etter sanksjonsloven.
Rederiforbundet tapte slaget om transport av råolje, men fikk lov til å fortsette å frakte raffinerte oljeprodukter som før. Det var også fritt fram for å transportere det som var mest lønnsomt, nemlig metaller, kull, kjemikalier og andre varer mellom Sør-Afrika og andre land. Loven var så full av huller og unntak at den ble omtalt av Fellesrådet for det sørlige Afrika som en sveitserost. (Dette var kanskje ikke noe treffende bilde, siden en sveitserost vanligvis inneholder mer ost enn hull).
Terrorister og medisinmenn
Angola var et av de landene hvor Erna Solberg var på statsbesøk i 2018. I sin tale i Luanda 3. desember viste hun til norsk støtte i kampen mot kolonialisme og det nære samarbeidet med Angola etter frigjøringa. Kanskje var hun mindre heldig med sin bemerkning om interessen for norsk tørrfisk til bacalao, der hun spekulerte i om de første portugiserne på 1500-tallet hadde med seg dette som proviant på ferden. Som kjent (?) kom de for å skaffe seg slaver, og fram til midten av 1800-tallet var Benguela og Luanda de havnene i hele verden som skipet ut flest slaver.
Noen tiår tidligere vakte det riktignok stor internasjonal oppmerksomhet da utenriksminister Andreas Cappelen talte det portugisiske diktaturet midt imot under Nato-rådsmøtet i Lisboa i 1971. Men innholdet var neddempet, og det hører med til bildet at statssekretær Thorvald Stoltenberg kvelden før inviterte sine kolleger for å gi et forhåndsvarsel. Hans budskap var at talen mest var til innvortes bruk, der formålet var å vise norsk ungdom, ikke minst AUF, at det var mulig å forene kritikk med fortsatt Nato-medlemskap.
Og helt fram til den portugisiske revolusjonen i 1974, som sprang ut av offiserers motstand mot kolonikriger som gikk mot nederlag, handlet rapportene fra ambassaden i Lisboa mest om «terrorister» i et Angola som angivelig var helt fritt for diskriminering. De så ut som om de var skrevet av Portugals etterretningstjeneste, og kanskje var de det også. Frigjøringsbevegelsen MPLAs leder, Agostinho Neto, var en betydelig lyriker med utdanning og praksis som lege i Portugal. Av den norske ambassadøren blei han beskrevet som «medisinmann».
Da Angola ble uavhengig i 1975 invaderte sørafrikanske styrker. Dersom MPLA-regjeringen i farens stund ikke hadde fått hjelp fra kubanske tropper og sovjetiske våpen, ville hele Angola trolig blitt underlagt sørafrikansk herredømme. Foto: NTB
Angola som unntak
Den 11.november 1975 blei Angola erklært som en selvstendig stat under ledelse av (MPLA), som fortsatt er regjeringsparti. På dette tidspunktet var det tre rivaliserende bevegelser i landet, og sørafrikanske tropper og deres angolanske allierte (UNITA) nærmet seg hovedstaden Luanda. Det var mulig fordi Namibia blei brukt som oppmarsjområde. Det var et territorium som Sør-Afrika helt fra 1945 hadde okkupert i strid med FN og folkeretten, helt uten straffetiltak fra vestlige stormakters.
Dersom MPLA i farens stund ikke hadde fått hjelp fra kubanske tropper og sovjetiske våpen, ville hele Angola trolig blitt underlagt sørafrikansk herredømme. Det ville ha vært et dramatisk tilbakeslag i kampen for et fritt Namibia og flertallsstyre i Sør-Afrika, noe Nelson Mandela har pekt på i mange av sine taler. Kort etter anerkjente Sverige MPLA-styret og innledet et omfattende bistandssamarbeid. Statsminister Olof Palme så dette som et bidrag i kampen mot kolonialisme og apartheid, og advarte mot å legge den kalde krigens perspektiv til grunn. Men det var akkurat det hans norske partifeller, der Oddvar Nordlis regjering isteden valgte å avvise alle former for diplomatisk kontakt med de nye makthaverne i Luanda.
Ambassade først på 1990-tallet
Samtidig som Angolas daværende utenriksminister – José Eduardo dos Santos - var gjest på det svenske regjeringspartiets landsmøte i januar 1976, og blei offisielt tatt imot av statsminister Olof Palme, klarte det norske Utenriksdepartementet ikke en gang å bestemme seg for om de skulle svare på hans nyttårshilsen. (I mine studier av UDs arkiver, som en del av et større nordisk forskningsprosjekt, var det slikt som holdt meg våken.) For å ha medvirket til å redde Angola fra sørafrikansk okkupasjon, blei Cuba dessuten straffet gjennom stans i all norsk bistand.
Den diplomatiske anerkjennelsen av Angola satt hardt inne, og fant ikke endelig sted før i 1977. Det skulle gå ytterligere fem år før en norsk ambassadør besøkte Luanda for å overlevere sine akkreditiver. Det varte enda lenger før regulær norsk bistand blei gitt, til tross for at Norge samarbeidet med alle andre stater i regionen. Begrunnelsen var at blei utsatt for økonomisk press og militære angrep fra Sør-Afrika, men ikke noe land led så store menneskelige og materielle tap som Angola helt fram til 1990. Den andre tidligere portugisiske kolonien, Mosambik blei norsk hovedsamarbeidsland allerede i 1977, riktignok mot Høyres og Kristelig Folkeparti stemmer. Først i 1986 blei det opprettet et norsk konsulat i Luanda, som ut på 1990-tallet blei oppgradert til ambassade i takt med at norske oljeinteresser gjorde sitt inntog. Det har tjent både et korrupt angolansk regime, Statoil/Equinor og norsk leverandørindustri vel.
Både spørsmålet om sanksjoner mot apartheid-regimet og politikken overfor Angola viser at bildet av Norge som frigjøringskampens lojale støttespiller trenger å bli nyansert. Men det er da heller ikke så sjeldent med forsøk på å skaffe seg en ærerik fortid, og som kjent er det bare de som kjenner historien, som kan forfalske den.
Litteratur og kilder
Aftenposten (13.1.2014), Norske redere forsynte apartheidstaten med olje (aftenposten.no)
Drolsum, Nina (1999), For et fritt Afrika. Oslo: Fellesrådet for Afrika/Solidaritet forlag.
Eriksen, Tore Linné (red.) (2000), Norway and national liberation in Southern Africa. Uppsala: Nordiska Afrikainstitutet. FULLTEXT01.pdf (diva-portal.org)
Eriksen, Tore Linné. Sør-Afrikas historie. Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring. Oslo: Cappelen Damm, 2016. (Også som nedlastbar lydbok).
Hengevold, Richard/Jaap Rodenburg (red.) (1996), Embargo. Apartheid´s oil secrets revealed. Amsterdam: Amsterdam University Press.
Solberg, Erna (2018) Norway as a consistent partner in Angola - regjeringen.no
Vetlesen, Vesla (1998), Frihet for Sør-Afrika. LO og kampen mot apartheid. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
For ordens skyld: I tillegg til å være historiker med artikkelens temaer som et av forskningsfeltene, var forfatteren selv aktiv i Fellesrådet for det sørlige Afrika fra starten i 1967.
