Wiig kommer med en rekke teorier for mangelen på jubel. Hovedgrunnen til vår lunkne respons kommer derimot ikke med: Er det virkelig rettferdig at utviklingslandene skal ta ansvar for en krise de ikke har skapt? Vi frykter at kvotemekanismen kan bidra til å tilrettelegge for at Norge enda enklere kan kjøpe seg ut av et problem de industrialiserte landene i all hovedsak har forårsaket selv.
Skal Norge ha sjans til å oppfylle egne klimaforpliktelser, og ta sitt historiske og økonomiske ansvar for de globale klimaendringene, må egne utslipp reduseres. Vi kan ikke kjøpe oss ut av ansvaret gjennom klimakvoter.
Det er de rike landene, inkludert Norge, som har størst skyld i klimakrisa vi nå befinner oss i – en krise som rammer de fattige hardest. Kjøp av klimakvoter skyver dette ansvaret over på dem. Dessuten forsterkes ulikhetene mellom fattig og rik på denne måten, hvor de med størst kjøpekraft får mulighet til å fortsette som før, mens fattigere land tar støyten.
Kvotehandel gir ingen jubel
Vi ser også at flere klimatiltak har direkte negative konsekvenser for utviklingslandene. Utslippskvoter kan, på samme måte som regnskogssatsingen til Norge, beslaglegge landområder i utviklingsland. Slike klimatiltak, som skyver kostnaden over på allerede sårbare og marginaliserte grupper, blir ofte betegnet som en slags «klimakolonialisme».
Spire mener at Norge må ta sitt ansvar for klimakrisa på alvor gjennom å fase ut norsk petroleum, redusere vårt skyhøye forbruk, og gå bort fra det miljøskadelige vekst-paradigmet. Derfor jubler vi ikke for et regelverk som vil gjøre det enklere å kjøpe seg ut av problemene.
Det kan ta lang tid før miljøbevegelsen jubler for kvotehandel, men det er viktig å merke seg at diskusjonen rundt klimakvoter på COP26 ikke handlet om hvorvidt det skulle være en klimakvoteordning eller ikke. Artikkel 6 i Parisavtalen om kvotehandel som Wiig viser til, ble vedtatt allerede i 2015. På det tidspunktet ble det ikke enighet om selve regelboka til kvotehandelssystemet, og det er denne regelboka som har vært oppe til diskusjon under klimaforhandlingene i november.
Å komme til enighet om hvordan kvotehandel skal fungere i praksis er veldig viktig – det er det ingen tvil om. Men hadde artikkel 6 i sin helhet blitt tatt opp til vurdering på nytt, ville sivilsamfunnets motstand vært tydeligere enn manglende jubel.
Kan gjøre mye mer skade enn godt
Under COP26 var sivilsamfunnet svært tydelige på at artikkel 6 kunne undergrave hele måloppnåelsen i Parisavtalen. I Glasgow fulgte vi derfor spent diskusjonene om kvotehandel – samtidig som vi var livredde for at landene skulle akseptere et kompromiss som skapte store smutthull.
På flere punkter pusta vi også letta ut over det endelige regelverket – men ikke på alt. Regelverket er blant annet alt for svakt på menneskerettigheter og urfolks rettigheter. Det er dessuten alt for tidlig å feire. Vi vet ikke enda hvordan de nye reglene kommer til å fungere i praksis, og en kvotemekanisme med gråsoner og smutthull kan gjøre mye mer skade enn godt.
Vår fraværende jubel er altså ikke tilfeldig. Vi har rett og slett ikke tro på at dette faktisk er så bra som Wiig selv mener. Til tross for at det koster mindre å kjøpe kvoter i Colombia enn å gjøre noe med utslippene våre hjemme, som Wiig poengterer flere ganger, er vi redde for at kvotemekanismen forskyver ansvaret over på utviklingslandene. Og dessuten, klimahandling handler om mye mer enn kostnadseffektivitet. Det handler om moral, solidaritet og rettferdighet.
Verden trenger en effektiv og solidarisk strategi for å løse klimakrisa, og vi frykter at denne kvoteordningen kan bidra til det stikk motsatte.
