For et par måneder siden vakte det internasjonal oppmerksomhet at Tyskland og Namibia ble enige om en avtale med utgangspunkt i det tyske folkemordet i kolonien i 1903 – 1904. Det satte et foreløpig punktum for langvarige forhandlinger mellom utsendinger fra de to statenes regjeringer, som startet for nesten seks år siden. Spørsmålet om hvilke begreper som skulle brukes om massemordene på herero- og namabefolkningen, ble avklart da den tyske utenriksminister Heiko Haas erkjente at det dreide seg om et folkemord etter dagens internasjonale definisjoner. Dette ordet har tidligere sittet langt inne, og en rekke tidligere kanslere og statsråder har unngått å ta det i sin munn.
Men de harde dragkampene har handlet om langt mer enn ord og formen på unnskyldninger. Med tanke på de høye beløp som er gitt til så mange folkegrupper og nasjoner etter Nazi-Tysklands sammenbrudd i 1945, har det naturlig nok blitt fremmet slike erstatningskrav både fra namibiske myndigheter og fra direkte etterkommere etter dem som ble drept eller fratatt jord og kveg av de tyske okkupantene.
Den nye avtalen, som ennå ikke er formelt ratifisert, løser langt fra alle stridsspørsmål. Dersom man går den nærmere etter i sømmene, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor den har vakt så mye motbør både i Namibia og blant tyskere som i solidaritet har støttet opp om langt mer vidtrekkende krav om rettferdighet. Det viktigste ankepunktet er at det fastsatte beløpet – rundt 1 milliard euro utporsjonert over ikke mindre enn 30 år – er for lite og for seint, og at det er mer tale om utviklingshjelp enn om erstatning og kompensasjon i rettslig forstand.
For å forstå dagens strid, er det nødvendig å gå tilbake til sakens kjerne, før vi kan vende tilbake til den dagsaktuelle diskusjonen og kampen om historien. Hva var det egentlig som skjedde rett etter det forrige århundreskiftet?
Under tysk herredømme
Tyskland ble som kjent ikke samlet til én stat før i 1871, og kom derfor seint med i det imperialistiske kappløpet om Afrika. Ved inngangen til 1880-tallet ønsket ikke rikskansler Otto von Bismarck lenger å stå som tilskuer når franske og britiske rivaler delte verden mellom seg. Han var også under press fra handelsselskaper og den nye storindustrien som ønsket seg råvarer og markeder, samtidig som nasjonalistiske – for ikke å si rasistiske organisasjoner tok til orde for utvandring og «sivilisering» av oversjøiske områder. Også sterke misjonsforbund så fram til å kolonisere upløyd misjonsmark. Gjennom både militære og diplomatiske framstøt klarte tyske myndigheter derfor å skaffe seg fire afrikanske kolonier, deriblant Tysk Øst-Afrika (Tanzania, Rwanda, Burundi) og Tysk Sørvest-Afrika (Namibia).
Dersom Namibia skulle bli en koloni hvor europeere kunne slå seg ned, kunne det bare skje ved å ta jord og husdyr fra dem som bodde der fra før. Tyskland holdt seg i hovedsak borte fra de mer fruktbare distriktene lengst i nord, der den ovambo-talende lokalbefolkningen var organisert i kongedømmer med evne til å forsvare seg militært. Isteden kastet kolonimyndighetene sine øyne på de sentrale og sørlige delene av Namibia, der det bodde herero- og nama-talende folkegrupper. Ettersom nedbør og jordsmonn ikke egnet seg til åkerbruk, levde de for det meste av kvegdrift og sauehold. Det betydde sesongmessig flytting for å finne beitemarker og vannposter, og det var derfor ingen klare grenser og privat eiendomsrett. I en slik livsform er tilgangen på husdyr helt avgjørende både for ernæring, sosial status og kulturell tilhørighet.
Mot slutten av 1890-tallet ble Namibia rammet av en ødeleggende kvegpest og malaria- og tyfusepidemier, og mange ble tvunget til å selge beitemarker til tyske bønder og handelsmenn. Samtidig førte økt innvandring til mer åpen rasisme, undertrykking og jordokkupasjon. Sett fra hererobefolkningens side var det bare et tidsspørsmål før de ble fratatt sitt livsgrunnlag, og det var vanskelig å se noen annen utvei enn et væpnet opprør. Hererolederen Samuel Maherero skiftet selv strategi fra lojalt samarbeid med kolonimakten til åpen motstand og opprør tidlig i 1904. Før Tyskland fikk på plass troppeforsterkninger var de fleste storgårder sentralt i landet ført tilbake på afrikanske hender. Rundt 100 tyskere mistet livet i de første ukene, mens det ble gitt ordre fra Samuel Maherero om at misjonærer, kvinner, barn og ikke-tyske europeere skulle skånes.
På slutten av 1890-tallet ble Namibia rammet av både kvegpest og malaria- og tyfusepidemier, og mange ble tvunget til å selge beitemarker til tyske bønder og handelsmenn. Samtidig førte økt innvandring til mer åpen rasisme, undertrykking og jordokkupasjon, skriver Tore Linné Eriksen. Her har tyskere hentet kveg til en leir for skarpskyttere i dagens Namibia. Foto: Rights managed / Mary Evans picture / NTB
Ordre om utsletting
Selv med nye tropper og store mengder våpen gikk krigen langt fra slik keiser Vilhelm den andre og generalene hadde sett for seg. Hereroenes sterke og velorganiserte motstand passet ikke inn i rasistiske forestillinger om afrikanere som udisiplinerte horder, og for mange tyskere var det frustrerende å oppleve at en europeisk krigsmakt ikke var i stand til å skaffe seg en lettkjøpt seier over et «primitivt stammefolk». Fra øverste hold i Berlin ble derfor Lothar von Trotha hentet inn som ny øverstkommanderende. Han var kjent som «en slakter i uniform», og hadde erfaring med å slå ned på afrikansk motstand med de mest brutale midler i Tanzania på 1890-tallet.
Den tyske militærdoktrinen gikk ut på å samle styrkene til et stort og avgjørende slag, noe som passet godt i Namibia, der hovedtyngden av hererobefolkningen på den tørre årstida pleide å begi seg nordøstover mot beitemarker og tilgang på vann. Mye tyder på at deres ledere ventet på et utspill til forhandlinger, slik som under tidligere kolonikriger. Istedenfor ble de møtt en kraftig offensiv med store afrikanske tap, og de overlevende ble drevet østover i Kalahari-ørkenen hvor mange omkom av tørst og sult.
Det ble raskt klart at von Trothas krigsmål ikke lenger begrenset til å slå ned en væpnet oppstand, og 2. oktober 1904 utstedte han en erklæring om at hereroer skulle utryddes som folk. Etter hans oppfatning var dette en del av en «rasekrig» han lenge hadde sett som nødvendig.
Geriljakamper og konsentrasjonsleirer
Den nama-talende befolkningen i sør levde naturlig nok i frykt for at krigen ville bli utvidet til deres del av landet. Hendrik Witbooi var en legendarisk leder som på 1880-tallet hadde kjempet i det lengste mot tysk kolonisering, og nå sluttet han seg til opprøret. De tyske troppene ble sendt sørover, men her var terrenget som skapt for spredt geriljakrig. I underkant av 2000 namasoldater klarte å binde opp en tysk styrke som på det meste nærmet seg 15.000 mann, og krigen ble ikke erklært avsluttet før i 1907.
De som overga seg til tyske myndigheter, ble nesten uten unntak plassert i det som ble kalt for Konzentrationslager. Alt i alt ble det offisielt registrert nesten 15.000 fanger, av dem var to tredeler kvinner og barn. De største leirene var ved Windhoek, Okahandja, Karibib, Keetmanshoop, Swakopmund og Lüderitz (Shark Island), dvs. ved de fleste store jernbanestasjoner. De siste ble oppløst 27. januar 1908, som falt sammen med keiserens fødselsdag. Da hadde mange også blitt kommandert til å utføre slavearbeid for både private selskaper og kolonimyndighetene. Egne kvinneleirer ble opprettet for å skaffe sexslaver for tyske soldater og offiserer.
I et historisk perspektiv er det mye som peker framover mot det vi kjenner som naziregimets slavearbeids- og dødsleirer under den andre verdenskrigen, der rasistisk avhumanisering er et felles trekk. Mange ble også utsatt for medisinske eksperimenter, og døde namibieres hodeskaller og andre kroppsdeler ble ikke sjelden pakket i kasser for å bli sendt til tyske universiteter for «forskning». Offisielt ble det anslått en dødelighet på rundt 50 prosent, men mye tyder på at andelen var enda høyere. Aller høyest var dødeligheten på den stormfulle Shark Island. Da jeg første gang besøkte Namibia i forbindelse med selvstendigheten i 1990, var alle spor etter leirer og massegraver slettet på det som var en campingplass, men nå er det nå reist flere minnesmerker.
Krigen etter krigen
Når alle tapstall – både som følge av kamphandlinger, henrettelser, utsulting i ørkenen og opphold i fangeleirer – blir regnet sammen, går de mest brukte anslagene ut på at nærmere 80 prosent av en hererobefolkning på opp mot 100.000 bukket under. Når det gjelder nama-talende namibiere, er det anslått at rundt halvparten av ca. 20.000 mistet livet under krigsåra. I tillegg måtte mange innenfor damara- og san-talende folkegrupper bøte med livet. Det offisielle tallet på tyskere som mistet livet i 1903-1908 er 1633, hvorav halvparten døde på grunn av sjukdom.
Den antikolonialistiske motstandskampen og det påfølgende massemordet har naturlig nok satt et skarpt skille i namibisk historie. For kolonimakta hadde de overlevende bare verdi som arbeidskraft på tyske gårder, og lovverket gjorde det ulovlig for hereroer å eie jord og husdyr. Ingen fikk heller reise utenfor eget distrikt uten spesiell tillatelse, og alle over sju år måtte bære et identitetsmerke i tinn eller messing rundt halsen. Namibia skulle for alltid forbli «ein Land des weissen Mannes» («et land for den hvite mannen», red. anm.).
Dette systemet varte fram til Tysklands nederlag under den første verdenskrigen, som endte med at Sør-Afrika administrerte – eller okkuperte – landet på vegne av Storbritannia og Folkeforbundet. Nå kom flere hvite bønder sørfra for å overta jord som var blitt «ledig», og Namibia tjente som et laboratorium for stadig strengere apartheidlover helt fram landet etter langvarig frigjøringskamp ble fritt i 1990.
Hereroenes sterke og velorganiserte motstand passet ikke inn i forestillingen om afrikanere som udisiplinerte horder. Etter å ha samlet troppene til et avgjørende slag, møtte tyskerne hererofolket med en voldsom offensiv med store afrikanske tap, skriver Tore Linné Eriksen. Her har krigere fra Herero-folket beleiret en tysk garnison i Windhoek i dagens Namibia. Foto: Art Media / Heritage / NTB
Hva er et folkemord?
Det er i dag ingen faglig uenighet om at det var i Namibia det tjuende århundrets første folkemord fant sted. Dette følger utvetydig av FNs folkemordskonvensjon fra 1948, som nettopp legger vekt på at hele eller deler av befolkningen blir utryddet på etnisk grunnlag. Gjennom en lang rekke avhandlinger, bøker og arkivfunn er Namibia nå inkludert i den raskt voksende litteraturen som anlegger et mer globalt og sammenliknende perspektiv innenfor folkemordstudier. Det er da også interessant å merke seg at Raphael Lemkin, folkemordforskningens pionér og opphavsmann til ordet genocide, også samlet inn materiale om kolonialisme i mange former.
Et sentralt tema i den nye forskningen er at folkemord gjennom historien ikke bare er knyttet til totalitære regimer, men ble gjennomført i regi av kolonimakter som på hjemmebane likte å se på seg selv som demokratiske eller liberale. Istedenfor å tale om holocaust som et nærmest ufattelig avvik og «sivilisasjonsbrudd», er det mer naturlig å se på folkemord på rasistisk grunnlag som en sentral del av europeisk historie. Det er derfor liten grunn til å se det som utspilte seg i Namibia rundt det forrige århundreskiftet som noen helt særegent ved Tyskland. I motsetning til på 1930-tallet og under verdenskrigen skilte Tyskland seg ikke grunnleggende ut fra andre europeiske kolonimakter.
Blant fellestrekkene er både rasisme, avhumanisering og massedrap på etnisk grunnlag, medisinske eksperimenter og konsentrasjonsleirer. Et annet gjennomgangstema er den utbredte forestillingen om å tilhøre et herrefolk med rett til å herske over dem som ble stemplet som undermennesker. Det er heller ikke vanskelig å finne enkeltpersoner som både deltok i folkemordet i Namibia og kom til å spille en viktig rolle under naziregimet noen tiår seinere.
Mye står igjen
Til tross for fortsatt rasisme, jordokkupasjon og undertrykking, klarte verken Tyskland eller Sør-Afrika å utslette de to folkegruppenes kultur og historiske arv. De overlevende har sørget for at fortellingene både om grusomhet og folkelig motstandsvilje er ført videre til nye generasjoner, slik vi har fått et gripende vitnesbyrd om i boka «Mama Penee. Jenta som gjennomskuet folkemordet.» Den er skrevet av Uazuvara E. K. Katjivena, som bor i Arendal, og er viet livet til hans mormor. Dagens Namibia er også en stadig påminning om at historien ikke er glemt, til det er det for mange som ikke en gang har en grav å gå til, og som møter piggtrådgjerder rundt store rancher og gårder som en gang tilhørte familien. Her har de hvite storbøndene fortsatt store eiendommer, i tillegg til at den politiske eliten i landet har tatt sitt.
Mot denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at det skal mere til enn dagens avtale for å lege sårene og skape forsoning, om det i det hele tatt er mulig. Som tidligere nevnt, er det fra tysk side vist til at det ikke er tale om erstatninger til ofrene, slik som etter Den andre verdenskrigen, men som en slags gest som Tyskland sjenerøst skjenker Namibias regjering til utviklingsformål. 300 millioner i året fram til 2050 er selvsagt fristende for ei regjering i et land preget av gjeldskrise og covid-19-herjinger, men det monner lite.
Mer alvorlig for de direkte etterkommerne er det at overføringene går gjennom statskassa og utenfor deres kontroll. Riktignok skal pengene kanaliseres til de områdene som ble hardest rammet under folkemordet, men det er en mager trøst å få sosialhjelp og bedre infrastruktur når innbyggerne her er fratatt jorda si. Det er heller ikke noe å hente for de familiene i nabolandene, særlig i Botswana, som er et resultat av deres slektningers flukt gjennom Kalahariørkenen.
Er afrikanere like mye verdt?
Hvorfor er det så viktig for Tyskland å slippe unna med bistand istedenfor for erstatninger? Det kan selvsagt handle om at afrikanere ikke anses som like mye verdt som ofre for andre folkemord, men det er heller ikke utenkelig at det har vært samtaler på bakrommet med Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland, Portugal og andre i klubben for tidligere kolonimakter. Hva ville konsekvensene bli hvis erstatning med rettslige forpliktelser dannet presedens for andre former for kolonialisme, slavehandel og rasistiske krigsforbrytelser? Det ville ikke bare ha økonomiske konsekvenser, men det vil også være et tilbakeslag for de kreftene som nå strever med å «hvitvaske» imperialismen og skrive om skolebøkene i kulturkrigersk og patriotisk festrus.
Dersom Tyskland mener alvor med forsoning, er det heller ikke nok at statsminister Frank-Walter Steinmeister holder en tale i det namibiske parlamentet, noe som er ventet som det neste skritt. Det handler også om at landet på hjemmebane viser ansvar for å opplyse sin egen befolkning om ugjerningene, for eksempel gjennom minnesmerker og plass i skolebøkene. Et interessant forslag i denne retning kom nylig fra Jürgen Zimmerer, som er professor i globalhistorie i Hamburg, og en av verdens fremste folkemordsforskere. I hjertet av Berlin er det prøyssiske keiserpalasset nå omgjort til Humboldt-Forum, som blant annet inneholder etnografiske samlinger fra tidligere kolonier. Hvorfor ikke fylle gårdsplassen med sand fra Omaheke, det tørre området hvor så mange namibiere mistet livet, spør Zimmerer i sin spalte i Die Tagezeitung. Og han legger til: Hvorfor ikke kle den falske barokkfasaden med piggtråd for å minne om konsentrasjonsleirene?
Mer å lese:
Erichsen, Casper W. (2005). "The angel of death has descended violently among them”: Concentration camps and prisoners-of-wars in Namibia, 1904-1908. Leiden: Africa Studies Center (ASC Research Report 79).
Eriksen, Tore Linné (2007). Det første folkemordet i det tjuende århundret. Namibia 1903-1908. Oslo: Unipub. (Gratis pdf-fil på www.torelinneeriksen.no)
Eriksen, Tore Linné (2009). «Folkemord i et komparativt koloniperspektiv: Et riss av en fagdebatt». Historisk Tidsskrift, bd. 88, 2009: 299-428.
Jones, Adam (2017). Genocide. A comprehensive introduction. London: Routledge. (3. utg.)
Katjivena, Uazuvara E. K. (2017). Mama Penee. Jenta som gjennomskuet folkemordet. Tvedestand: Bokbyen.
Olusoga, David og Casper W. (2011). The Kaiser’s holocaust. Germany’s forgotten genocide. London: Faber & Faber.
