Da gud sa «la det bli lys» den første dagen, mente hen neppe at det var gassfakler fra oljeplattformer i Nordsjøen som skulle lyse opp natten. Heldigvis presset den tredje Brundtland-regjeringen oljesektoren til både å bedre sikkerheten på plattformene og å betale en skatt for CO2-utslipp under oljeproduksjonen, og dermed fant kloke ingeniører fort ut at de kunne bli kvitt overskytende naturgass på annet vis. Klimaeffekten ble dermed litt mindre truende enn den ellers ville ha blitt.
I dag ønsker vi at de samme kloke oljeingeniørene skal dedikere seg til å utvikle helt ny økonomisk aktivitet slik at vi kan slutte med oljeutvinning. Det internasjonale energibyrået (IEA) indikerer at vi må slutte å lete etter olje for å kunne nå målet om 1,5 graders oppvarming, og FN ber oss slutte med leteboring omgående. Verden tåler rett og slett ikke at vi henter ut mer karbon fra jordens indre for å så slippe den løs i atmosfæren. De ber oss ikke om å stenge kranene på eksisterende felt, men heller unngå at det kommer opp nye felt om en ti-års tid som vil tilføre verden mer olje i ytterliggere et halvt århundre og dermed bringe verden nærmere 3-gradersstupet enn målet om 1,5 grader som vi nå håper å nå.
Et ran på linje med kolonitiden
Det politiske flertallet representert ved FrP, SP, AP og Høyre mener klimamålene ikke skal nås ved å begrense tilbudet, men kun ved å skattlegge etterspørselen. Er det realistisk å begrense etterspørselen? Og er ikke tilbudssidebegrensningen – som har blitt latterliggjort av oljelobbyen som urealistisk – allerede på plass? La oss se på etterspørselssiden først. Hvis det innføres karbonskatt på utslipp i alle land vil prisen på olje til konsumenten øke og prisen på olje til produsenten gå ned, og differansen tilfalle staten i konsumentlandet. Det politiske flertallet mener vi skal lete og bore så lenge vi har en positiv forventet lønnsomhet. Det tilsier en oljepris på 10-15 amerikanske dollar per fat for produsentene i Nordsjøen slik vi erfarer på det nyåpnede og enorme Johan Sverdrup-feltet. Men hvis vi skal bore så lenge det er lønnsomt, vil jo også resten av verden gjøre det samme. I ørkenlandene i Midtøsten er det fremdeles nærmest tilstrekkelig å stikke et rør i bakken, så pipler det opp ny olje. Slik kan de holde på inntil oljeprisen er nede i 5-10 dollar per fat. Hvor høy må prisen være før nok konsumenter velger andre energiformer til å nå målet om 1,5 graders oppvarming? Vanskelig å anslå, men et fingeren-i-været-anslag på 200 amerikanske dollar per fat er ikke urealistisk. Det betyr i praksis at konsumlandene stikker av med 190 dollar per fat, og produsentlandene blir sittende med stakkarslige 10 dollar per fat.
Dette vil være et ran av naturressurser på linje med praksisen man hadde under kolonitiden. Det er derfor et spørsmål om en slik enorm skattekile (det vil si skatt mellom produsentpris og konsumentpris) vil møte motbør fra produsentlandene på forskjellige måter som vi i dag ikke overskuer, og som vil kunne undergrave politikken. Smugling og ulovlig omsetting vil for eksempel være enormt innbringende, og svært fristende for aktører i folkerike utviklingsland med svake institusjoner. Det bør være nok å henvise til vår nye erfaring med Afghanistan for å vise at verden er litt vanskeligere å regjere enn forkjemperne for etterspørselsregulering optimistisk antar.
Så kanskje er det mer realistisk å regulere tilbud? Sannheten er at tilbudet har vært regulert og begrenset helt siden den første oljekrisen i 1973. Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC) ble enige om å redusere tilbudet fra hvert av medlemslandene slik at det samlede tilbudet sank og dermed presset prisen opp. Litt mindre volum på hver av dem, men kompensert med høyere pris medførte at alle tjente mer. Når kartellet holder tilbake volum tilfaller naturressursrenten produsent- i stedet for konsumentlandet. Og uten denne tvungne reduksjonen i oljekonsumet ville verden trolig ha vært godt og vel på vei mot 2 grader varmere allerede, og mot både 3 og 4 grader i løpet at dette århundret. Det grådige OPEC som kun ønsket å presse oss for penger har med andre ord reddet kloden fra katastrofen. Uten OPEC kunne oljeprisen gått ned mot 5-10 dollar som er marginalkostnaden (det vil si kostnaden ved å produsere en enhet til når faste kostnader til infrastruktur mm. allerede er betalt) i for eksempel Saudi-Arabia, og dermed gjort utvikling av nye bærekraftige energikilder ulønnsom. Den kontrafaktiske verden uten OPEC ville vært uten håp.
Suksessen OPEC kan gi håp
Derimot kan det være håp for kloden ved å videreutvikle suksessen OPEC til en sammenslutning av alle land som har lett tilgjengelige oljeressurser enten de utvinner dem eller ei i dag. Når IEA (Det internasjonale energibyrået, red. anm.) og FN ber alle slutte om å lete etter mer, så mener de alle land. Frankrike, Spania, Irland, Italia, Danmark og New Zealand har allerede uttalt at de følger oppfordringen, og Norge bør følge etter. Jo flere vi blir, jo lettere blir det å presse de andre til å delta. Et utvidet OPEC vil være i Norges interesser som oljeproduserende land siden mesteparten av den høye prisen vil tilfalle oss i stedet for konsumlandet. Vi må riktignok dele noe av denne superprofitten med land som har lett tilgjengelig olje, men som ikke utvinner den i dag, for å hindre at de starter opp. 12 ledende norske samfunnsøkonomer har vist at selv ensidige norske kutt har en positiv klimaeffekt. Etter IEAs og FNs utspill vil vi ikke lenger være alene om et slikt kutt.
Det kan innvendes mot min analyse at OPECs reduksjon i oljetilbudet samtidig har presset fram mer kull. I dag utgjør jo olje «bare» ca. 40 prosent av de fossile karbonutslippene. Det taler for at både naturgass- og kullprodusentene også bør inngå i det utvidede fossile samarbeidet, og dermed må vi dele superprofitten fra et strupet fossilenergimarked på flere. Likevel er det trolig tilbudssiden snarere enn etterspørselssiden som er mest klimaeffektiv og desidert mest lønnsom for Norge. Den andre oljekrisen i 1978 presset prisen til himmels akkurat i det øyeblikket oljen begynte å strømme i store mengder ut av feltene i Nordsjøen. Uten dette prishoppet kunne tilbakebetaling på oljeinvesteringene ha brakt landet vårt til økonomisk fallitt. Så kanskje er det OPEC som skal redde produsentprisen for oss i lille Norge også denne gangen, om ikke forskningen og omskolerte oljeingeniører finner en alternativ energiform som utkonkurrerer oljen og dermed gir evig lys uten karbonutslipp på kloden vår.
