I romjula spurte Bistandsaktuelt om jeg kunne skrive litt om hvilke utfordringer Afrika ville stå overfor i 2022. Jeg skal innrømme at jeg ofte vegrer meg for å lage lister og oversikter. Det er sjølsagt umulig å spå eller forutse utviklingen til et helt kontinent med et stort mangfold av styreformer, utviklingstrekk og kultur. Og det er alltid noe man risikerer å overse. Eller svartmale.
La meg allikevel prøve å svare på bestillingen. Her er noen av historiene vi kommer til å høre mer om fra Afrika sør for Sahara i 2022.
Pandemien fortsetter
For det første, pandemien er ikke over, heller ikke i Afrika. Kontinentet har hele tiden vært det som synes å ha kommet seg lettest unna, og det eksisterer en hel del teorier om hvorfor. Det kan ha med klima, kultur og alderssammensetning å gjøre, men det som er helt sikkert er at det i en del land også er en del underrapportering, som følge av dårlig testkapasitet, og begrensa tilgang til helsevesenet.
De landene som har kapasitet, i nord og i sør, har også høyere smittetall, og flere registrert døde. Det er altså rimelig å anta at det fortsatt er en del «skjult» smitte. Det vi vet er at vaksinasjonsdekningen nå er dårligere i Afrika enn på noe annet kontinent, dette vil antagelig fortsette i 2022.
Det som har vært lettere å måle enn smitte gjennom pandemien er hvordan eventuelle tiltak har påvirket samfunnene og økonomien. Mange land på kontinentet valgte å stenge skoler da pandemien først rammet, dette har ført til at mang barn har falt ut av skolesystemet. I juli i 2021 anslo Unicef at hele 69 millioner barn sør for Sahara av forskjellige årsaker ikke gikk på skole, mange av disse falt ut av utdanningsløpet som følge av pandemien. Dette vil selvsagt føre til problemer for denne generasjonen på sikt som foreløpig er vanskelig å anslå.
En mer direkte følge av pandemien kan man lese ut av økonomiske tall. Mange land har hatt streng nedstengning over tid, og det har gått hardt utover både formell og uformell økonomi. Afrika som helhet har hatt en sterk økonomisk vekst i to tiår. Denne har stoppet opp i løpet av pandemien. Noen økonomier, som Sør-Afrika, har i en periode i løpet av pandemien opplevd tilbakegang i økonomien. Som Sør-Afrika opplevde Nigeria en tilbakegang for økonomien i 2020, men kom tilbake med en svak vekst i 2021.
Og så er det Etiopia da, som har ligget på verdenstoppen i økonomisk vekst flere år. Landet gjorde det også bra i 2020. For 2021 ser det verre ut, av flere årsaker som vi skal komme tilbake til. Jeg nevner disse tre økonomiene fordi de er store, og på mange måter gjenspeiler aktiviteten i de regionene de dominerer.
Lokale konflikter blir globale
Men det er ikke bare pandemi som har preget Afrika i 2021. Det har også vært et oppsving i aktiviteten til en rekke opprørsbevegelser løst buntet sammen under paraplyen «jihadister». I Mali har grupper med bånd til både IS i Midtøsten og Al-Qa’ida i samme område, utnyttet lokale konflikter og utvidet virkeområdet. IS i Sahel kalles ISWAP (IS i Vest-Afrika- provinsen) og i flere land ligger de i direkte konflikt med de «eldre» jihadistgruppene, affiliert med Al-Qai’ida.
Men i all hovedsak er det sikkerhetsstyrker og sivile det går utover. Ikke minst har slike grupper styrket seg i Burkina Faso. Før jul trakk landets statsminister seg etter et usedvanlig blodig angrep nord i landet. Lignende grupper har også hatt et oppsving i nabolandet Niger. I Nigeria er det som en gang var Boko Haram nå flere fraksjoner, og selv om bevegelsen ikke lenger kontrollerer store landområder, er den på ingen måte borte.
Men det er en ny «front» i denne tilsynelatende globale krigen som har fått mye av oppmerksomheten det siste året, og den går i Den demokratiske republikken Kongo og Mosambik. Verken i Kongo eller Mosambik er konfliktene nye, men det nye er at tidligere lokale grupper nå også her bruker prefikset «IS». Uavhengig av hva man omtaler gruppene som, har aktiviteten ført til en ny debatt om regional sikkerhet både i det sørlige og det sentrale Afrika.
I Mosambik har både Rwanda og samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) utplassert styrker til støtte for mosambikiske myndigheter. På et litt mer usikkert mandat sendte Uganda tropper inn i DR Kongo i november, etter flere eksplosjoner i Kampala tidligere samme måned. Det er ikke første gang Uganda har invadert nabolandet, og i DR Kongo frykter man nå at Uganda er ute etter noe helt annet enn opprørerne fra Allied Democratic Forces (ADF)/ ISCAP.
Det trøblete hornet
I en region, Afrikas horn, ser problemene ut til å ingen ende ta. Fortsatt er det et godt stykke igjen til varig fred og demokrati i Sør-Sudan. I Sudan foregår en maktkamp mellom generaler, og mellom generaler og representanter for et sivilt styre og folk i gatene. Det er økte spenninger mellom Sudan og Etiopia. Og det synes heller ikke som krigen i Etiopia vil få noen snarlig løsning. Det forventes også mer uro i forkant av valg i Somalia. I alle disse landene advares det mot en stadig dypere humanitær krise, som følge av uro og krig, men også flom (Sør-Sudan) og tørke (Somalia). Kort fortalt, situasjonen på Afrikas horn vil komme til å prege både den humanitære agendaen og agendaen til FNs sikkerhetsråd i løpet av 2022.
Krigene i Sør-Sudan og Etiopia har på mange måter også avslørt hvor vanskelig det er å finne «afrikanske løsninger på afrikanske problemer» - et mantra Den afrikanske union (AU) har brukt siden tilblivelsen. I år skal organisasjonen, som i sin tur tok over for forgjengeren Organisasjonen for Afrikansk enhet, markere sine første tjue år.
I løpet av disse tiårene har unionen fått på plass et økt økonomisk og politisk samarbeid, men det skorter altså på innsatsen som problemløser, særlig i nabolaget til hovedkvarteret som ligger i Etiopias hovedstad Addis Abeba. For tiden er det Nigerias tidligere president Olesegun Obasanjo som leder AUs forsøk på megling i krigen i Etiopia, han er den fjerde eldre statsmannen som har forsøkt i løpet av det siste året. De tre foregående, Joaquim Chissano fra Mosambik, Ellen Sirleaf-Johnson fra Liberia og Kgalema Mothlante fra Sør-Afrika, har alt kommet til kort, viljen til fred synes rett og slett ikke til stede.
Fram til tjueårsmarkeringen for AU i juli vil altså situasjonen på hornet, flere lokale konflikter, sammen med pandemien og de økonomiske følgene av den, fortsette å prege organisasjonen. Og kontinentet. Det blir en svingete og humpete vei, også i 2022.
