En av dem som jublet i 1978 var den unge tysk-ættede SWAPO-medlem Henning Melber.
– I ettertid er det klart at dette var det verste som kunne skje for å fremme en demokratisk forståelse. Budskapet var at dersom du ikke støttet SWAPO, så var du ikke namibier. I folkets bevissthet den dag i dag er det slik at om du er kritisk til partiet, så er du å betrakte som en forræder, sier Melber. De siste 16 årene har han vært tilknyttet Nordiske Afrikainstituttet og Dag Hammarskjöld Foundation i Sverige. Han mener at landets SWAPO-ledere fortsatt er preget av troen på at de var de store frigjørerne og er hevet over enhver kritikk.
I en bok som kom ut i forfjor, Long Road to Liberation, retter namibieren Hans Beukes sterk kritikk mot FN og Norge for å ha fraskrevet seg ansvaret for Namibias folk ved å behandle frigjøringsbevegelsen Swapo som en eksil-regjering. Ifølge Beukes førte det til at FN og det internasjonale samfunnet ved uavhengighet aldri stilte krav om at landets befolkning måtte få kompensasjon fra selskapene som hadde plyndret landet for diamanter og uran under okkupasjonen. Dette, mener Beukes, bidro til å svekke landet allerede ved uavhengighet, ettersom Swapo-ledelsen ble en ny elite i en allianse med den tidligere økonomiske eliten.
FN sørget heller ikke for å beskytte namibiere som dro i eksil, mener Beukes. På midten av 1980-tallet kom det fram at Swapo hadde fenglet mange titalls flyktninger i leirene i Angola - angivelig mistenkt for å være spioner for apartheid-regimet. Flere ble torturert og henrettet. De fleste av anklagene var trolig falske.
Mens nabolandet Sør-Afrika innledet friheten med en Sannhets- og forsoningskommisjon for å se på alle type politiske overgrep – både de som var begått av apartheidregimet og frigjøringsbevegelsene, så har ikke Namibia tatt et oppgjør med volden fortiden.
– Namibia har ikke tatt et oppgjør med det som skjedde i Swapo-fengslene i Angola. Også solidaritetsbevegelsene har forsøkt å se en annen vei, sier forsker Henning Melber.