Tilstrømmingen av internt fordrevne til Bamako har økt betydelig det siste året. Konfliktene i Malis regioner merkes stadig sterkere også i hovedstaden, med økt fattigdom og mer kriminalitet. Det betyr at også landets beslutningstagere får landets enorme utfordringer tett på egen hverdag. Foto: Michele Cattani / AFP / NTB
Tross massiv internasjonal bistand, har utviklingen i Sahel gått i feil retning de siste årene. Nå presenterer regjeringen en fornyet og omfangsrik femårsplan for Norges innsats i den konfliktherjede regionen. – Strategien kunne vært mer ambisiøs. Norge bør legge til rette for forhandlinger med maliske jihadister, og ressurskonflikter må høyere på agendaen, mener seniorforsker Morten Bøås.
I det Utenriksdepartementet la siste hånd på Sahel-strategien var det igjen militærkupp i Mali, nye massakrer i Burkina Faso og advarsel om omfattende matmangel i Niger og Nigeria.
«Til tross for økt internasjonal innsats har ikke situasjonen i Sahel bedret seg. Tvert imot har utviklingen fortsatt å gå i negativ retning,» slår strategidokumentet som utenriksminister Ine Eriksen Søreide og utviklingsministr Dag-Inge Ulstein i dag presentert fast.
Det understrekes at Sahelregionen er «åsted for noen av de mest komplekse krisene i verden.»
Med den nye strategien lover Norge å fortsette å «ta del i den langsiktige, internasjonale innsatsen for fred, stabilitet og utvikling i regionen, inkludert gjennom vårt arbeid i Sikkerhetsrådet i perioden 2021–2022.»
– Strategien gir en god situasjonsbeskrivelse og er realistisk i sin omtale av utfordringene man står overfor. Men om Norge evner å gjøre en forskjell, handler om gjennomføringsevne. Målene Norge satte seg med forrige strategi er ikke nådd, for situasjonen har gått fra vondt til verre i Sahel de siste årene, sier seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Morten Bøås til Bistandsaktuelt.
Norge har vært engasjert i Sahel siden begynnelsen på 1980-tallet. Norske frivillige organisasjoner har stått sentralt hele veien, men etter hvert har samarbeid med FN og regionale organisasjoner blitt en viktig del av arbeidet. Norge sluttet seg til FN-operasjonen MINUSMA fra etableringen i 2013. Som en følge av økt vektlegging av regionen, opprettet Norge ambassade i Mali i 2017.
De overordnede målene for strategien 2021-2025 innebærer at:
Norge skal medvirke til godt styresett, demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene.
Norge skal medvirke til å forebygge og løse konflikt.
Norge skal svare på humanitære behov og styrke innsatsen for inkluderende og bærekraftig utvikling.
Kilde: Sahel-strategien
Norges finansielle bidrag til regionen har økt betydelig, og lå i 2019 på om lag 1 milliard kroner (100 millioner USD). Det inkluderer bistand, støtte gjennom multilaterale organisasjoner og deler av utgiftene til MINUSMA.
Både utenriksminister Ine Eriksen Søreide og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein mener Norge har en klar interesse av at sikkerhetssituasjonen i Sahel bedres og at regionen stabiliseres.
«Utfordringene vi ser i Sahel er grensekryssende, henger tett sammen og er selvforsterkende. Fattigdom, klimautfordringer, helsekriser, internasjonal terror, organisert kriminalitet, menneskehandel og irregulær migrasjon har direkte konsekvenser for både Norge og Europa», heter det i strategien som fremhever at «kostnaden ved ikke å engasjere seg vil være større, både når det gjelder oppfyllelse av bærekraftsmålene og når det gjelder nasjonal, regional og europeisk sikkerhet».
– Skulle det rakne helt i Sahel i den forstand at ikke bare Mali, men flere omkringliggende land kollapser, vil dette få enorme konsekvenser for Europa, Norge inkludert. Store bølger av flyktninger og migranter, samtidig som et slikt regionalt sammenbrudd vil gi globale jihadistgrupperinger som IS og al-Qaeda nye potensielle territorielle muligheter til å bygge seg opp igjen, sier Bøås.
Han mener Europa derfor ikke la Sahel «seile sin egen sjø».
– Våre europeiske allierte vil nok forlange at Norge er med på denne dugnaden – en dugnad som frem til nå ikke har klart å stabilisere situasjonen, men som i hvert fall har forhindret et totalt sammenbrudd, sier Bøås.
Norsk engasjement i Sahel er forbundet med betydelig risiko, innrømmer regjeringen. Det vil kunne ramme prosjekter og ulike initiativ. Det er fare for at norske bistandspenger vil gå tapt. De lister opp flere utfordringer:
«Disse risikofaktorene vil komme til å begrense både mulighet til å oppnå resultater og kan undergrave allerede oppnådde resultater», heter det.
– Å få bukt med fattigdom er en tidskrevende prosess. Vi må være beredt på å ta risiko, sier utviklingsminister Dag-Inge Ulstein som brukte strategilanseringen til å offentliggjøre en avtale på 100 millioner kroner med Care Norge og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås (NMBU). Prosjektet skal styrke matvaresikkerheten i Niger.
– I strategien påpeker UD at det har vært en «negativ» utviklingstrend «tross økt internasjonal innsats». Hva forteller dette egentlig om de reelle mulighetene for at et norsk engasjement kan bidra til positiv utvikling?
– Dette viser bare hvor vanskelig dette landskapet er. Dette er en del av verden hvor de virkemidlene som i dag blir brukt ofte kommer til kort. Det finnes ingen quick-fix for Sahel-landene, her snakker vi statsbygging fra grunnen av. Og all bistandshistorikk tilsier at dette blir vanskelig, men det betyr ikke at vi ikke skal prøve. I tillegg til at den rike delen av verden har en etisk forpliktelse til å hjelpe, har Sahel-landene både en geopolitisk betydning og er strategisk viktig for Europa og Norge. Vi har en egen-interesse i å prøve å bidra til at disse landene ikke kollapser fullstendig, sier Bøås.
Morten Bøås, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)
Han påpeker at siste års negative utviklingstrend tydeliggjør at det er behov for nytenking.
– Jeg mener strategien kunne vært mer ambisiøs og vil peke på to blindsoner norske myndigheter kunne løftet på den internasjonale agendaen:
– Den første er forhandlinger: Det er et ganske stort trykk i flere Sahel-land, blant annet Mali, om at man bør forhandle med det mange omtaler som de maliske jihadistene. Fram til nå har dette vært et ikke-tema for det internasjonale samfunnet, mye på grunn av Frankrikes motstand. Spørsmålet er om vi kan fortsette å tro på at det er mulig å vinne over disse væpnede grupperingene militært – eller om vi først som sist bare må innse at forhandlinger må til. Men skal forhandlinger bli en realitet, avhenger av at noen «tør» å gå foran, og her kunne Norge – som liker å fremstille seg som et land med et fremoverlent fredsdiplomati, og med bred erfaring – tatt en tilrettelegger-rolle, sier Bøås.
– Det andre jeg mener burde vært vektlagt i langt større grad, er dialog knyttet til ressurskonflikter. Disse konfliktene, som jihadist-grupper utnytter, er et viktig bakteppe for å forstå mye av volden i Mali og nabolandene. Spørsmålet om hvordan man regulerer tilgangen til knappe naturressurser som vann og land, spesielt mellom delvonomadiske kvegfolk og jordbrukere, vil antagelig være avgjørende til å bringe disse landene et steg nærmere fred og stabilitet. Derfor bør dette spørsmålet komme høyere på den internasjonale dagsorden om Sahel.
– Men spørsmål knyttet til disse konfliktene nevnes jo i strategien – holder ikke det?
– Norsk innsats gjennom FN og andre mekanismer utbroderes i strategien, disse konfliktene nevnes med en setning eller to. Jeg mener Norges Sahel-strategi burde tatt ressurs-spørsmålet mye mer på alvor, sier Bøås.
Den nye norske Sahelstrategien dekker Sahel- og Tsjadsjøregionen. Det vil si landene Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad, samt de delene av Nigeria og Kamerun som grenser til Tsjadsjøen. Her fra avsidesliggende Timissa i Ségou-regionen i Mali. Foto: Hanna Mollan / EUCAP Sahel Mali
– Om man skal ta stemmer som Imam Dickos på ordet, om dialog med jihadistgrupper – hva er viktig å tenke på da?
– Poenget her er at dette har blitt et stridsspørsmål mellom aktører i Mali og det internasjonale samfunnet. Dicko og andre føler at deres forsøk på dialog har blitt motarbeidet av det internasjonale samfunnet. Og det er ikke spesielt hensiktsmessig at man oppfattes som en barriere mot en løsning i de landene man prøver å hjelpe, sier Bøås.
Han påpeker at Norge har ikke nødvendigvis vært veldig eksplisitte, men har i stedet valgt å tie.
– Nå ser vi at den nye strategien heller ikke vektlegger forhandlinger om fred. Da er spørsmålet om man skal gjøre som i Afghanistan, bare vente og se dette an, la andre føre an i 20 år med lidelser. Eller om man allerede nå, etter ti år med innsats uten nevneverdige resultater, bør gå til forhandlingsbordet. Dette er andre versjon av Norges Sahel-strategi og Norge har sagt at Sahel er et satsingsområde for norsk bistand, med mål om å bidra til noe positivt i et av verdens mest sårbare områder. Da er det på tide å meisle ut en mer autonom strategi også på kontroversielle spørsmål som forhandlinger med jihadister. Jeg har problemer med å se at vi som land har noe å tape det, men en slik tilnærming har potensielt en enorm oppside, sier Bøås.
– «Selv om analysen tegner et relativt dystert bilde av situasjonen, er det viktig å minne om flere positive utviklingstrekk» heter det i strategien som viser til at den nye afrikanske frihandelsavtalen gir håp om styrket interafrikansk handel og økonomisk utvikling. Er dette relevant å fremheve i en norsk Sahelstrategi nå?
– Nei, det virker søkt i denne sammenhengen – det er veldig langt frem før dette vil spille noen rolle for land som Mali, Niger og Burkina Faso, sier Bøås.
Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten mener at den nye strategien er uttrykk for en sterk norsk prioritering.
– Jeg vil likevel understreke betydningen av lokal fredsarbeid. Gjennom vårt arbeid har vi lært at vi må jobbe med lokale aktører og bygge på lokalkunnskap. Dette gir troverdighet, aksept og varige resultater, sier Høybråten.
Jan Egeland i Flyktninghjelpen etterlyser en bedre balanse mellom militær innsats og det som gjøres humanitært.
– Alt for mye av innsatsen går ut på å drepe unge jihadister i stedet for å bidra med utvikling i lokalsamfunn, sier Egeland.
