Talibans Norges-besøk har skapt debatt både i Norge og i resten av verden. Mange ble provosert av at norske skattebetalere betalte 3,5 millioner kroner for å leie et privatfly som fraktet den tolv mann store delegasjonen fra Kabul og tilbake. Noen mener også at Norge har vært med på å gi bevegelsen anerkjennelse. Islamistene ga selv utrykk for at de så på besøket som en seier.
Samtidig mener mange at man må snakke med Taliban om en humanitær krise og en fullstendig økonomisk kollaps skal unngås i Afghanistan.
På Soria Moria konferansesenter, bak Holmenkollen i Oslo, møtte Taliban både menneskerettighetsaktivister og representanter fra USA, England, Frankrike og Norge. I tre lange dager, mens et stort pressekorps utålmodig ventet noen etasjer under, satt representanter fra Taliban i møter fra morgen til kveld.
Mens møtene pågikk kunne Taliban-delegasjonen ikke lukke ørene for bekymringer og krav fra både det sivile samfunn, hjelpeorganisasjoner og diplomater.
For bare måneder sider var norske soldater med i kampen mot Taliban. Men internasjonal politikk endres raskt. Under samtalene i Oslo passet tungt bevæpnet norsk politi på Taliban-toppene.
Bistandsaktuelt har snakket med representanter for norske hjelpeorganisasjoner og afghanske aktivister om hvordan de opplevde møtet med Taliban – og hva de håper møtene kan resultere i:
Nora Ingdal, utenlandssjef i Redd Barna:
– Vi la vekt på tre momenter i samtalene: at alle jenter må få gå på skole, at alle våre kvinnelige ansatte må få gå på jobb samt at vi får utføre vårt livreddende arbeid uten innblanding.
– Hva svarte Taliban?
– De var tilsynelatende interessert og nysgjerrige. De spurte etter konkrete eksempel, når har våre folk blandet seg inn og hvordan. Vi hadde en reell diskusjon om dette, det var positivt. Vi har tidligere hørt uttalelser fra sentralt hold om at skolene skal åpnes snart. Det som gjenstår nå - som er helt avgjørende - er faktisk gjennomføring fra Talibans siden. Mer prinsipielt: Redd Barna vil alltid være villig til å snakke med de som har makt og har stor innflytelse på om barn overlever elle ikke. I Afghanistan står nå en million barn i fare for å dø av sult, da vi vi selvfølgelig snakke med de som bestemmer i landet – nemlig Taliban.
– Kom dere noe videre i arbeidet med å bidra til at mer hjelp når ut på bakken i Afghanistan?
– På møtet forklarte vi at vi er helt avhengige av våre kvinnelige ansatte i det arbeidet vi gjør. Men det er ikke Taliban som er det største hinderet for mer hjelp til den afghanske befolkningen, men internasjonale sanksjoner og tilbakeholding av midler. Det har Redd Barna tatt opp på høyeste nivå både blant giverland og i Verdensbanken og FN, og det vil vi fortsette å gjøre.
Hoda Khamosh, aktivist, journalist og poet:
– Jeg synes ikke vi har oppnådd mye konkret og det hadde jeg heller ikke forventet. Vi som er aktivister i Afghanistan har lenge forsøkt å snakke med Taliban, problemet er at de ikke vil høre på oss. Så jeg var ikke her for å snakke med dem, men for å fortelle hva som skjer med kvinner i Afghanistan. Mens samtalen pågikk ble en rekke kvinner arrestert i Afghanistan, for meg viser det at Taliban ikke snakker sant.
– Hva bør bli neste skritt?
– Jeg vil fortsette min aktivisme når jeg kommer tilbake til Kabul. Jeg er blitt kjent nå så det er ikke sikkert at Taliban går direkte etter meg. Men jeg er blant annet redd for at de vi gå etter min familie og mine venner. Derfor vil jeg prøve å finne måter å arbeide for kvinners rettigheter på som ikke utsetter meg for så mye risiko.
Kvinneaktivist, journalist og poet Hoda Khamosh kom fra Kabul for å delta i møtene med Taliban. Hun mener lite kom ut av møtene i Oslo og sier det var som forventet. - Vi har prøvd mange ganger å snakke med Taliban, problemet er at de ikke vil høre på oss. Så jeg kom ikke til Oslo for å snakke med dem, men for å fortelle om hva som skjer med kvinner i Afghanistan, sier hun.
– Hva tenker du om hvordan Norge og andre land bør gi hjelp fremover?
– Det er helt nødvendig å sende pengene og hjelp utenom Taliban. Hvis ikke kommer de til å beholde mye av hjelpen. Men hjelpen trengs, man kan blant annet gå via det private næringsliv og organisasjoner. Lønninger kan betales direkte til lærere og helsepersonell. Jeg mener også at det bør stilles krav når man gir hjelp, for eksempel om kvinners rettigheter.
Jamilla Afghani, tidligere sosialminister i Afghanistan:
– Foreløpig er det lite konkret som er oppnådd, men møtet var en «icebreaker». Det aller viktigste for meg personlig var at alle, også Taliban, var enige om at det ikke finnes noe alternativ til dialog. Og at dialogen må fortsette.
– Hva bør bli neste skritt?
– Representantene for Taliban sa at de ønsket dialog med sivilsamfunnet i Afghanistan, det er en god begynnelse. De har også lovet å åpne utdanning for jenter på alle nivåer i mars. I møtene har vi fra sivilsamfunnet kommet med forslag til veien videre og fokusert på blant annet kvinners rettigheter, jenter rett til utdannelse og inkludering. Målet er videre konsultasjoner. Så nå gjenstår å se om de holder det de lover. Taliban skjønner at problemene i Afghanistan er så store at de trenger internasjonal hjelp. Så forhåpentligvis kan bistand brukes til å skyve dem i riktig retning. Alle parter må være villig til å inngå kompromisser nå fordi den humanitær og økonomiske situasjonen i landet er så alvorlig.
Jamilla Afghani, aktivist og tidligere minister i Afghanistan, og ektefellen Fazal Ghani Kakar, sjekker de siste nyhetene mens Flyktninghjelpens genreralsekretær Jan Egaland snakker med pressen.
Arne Næss-Holm, utenlandssjef i Kirken Nødhjelp:
– I møtet med Taliban la vi blant annet vekt på kvinners deltagelse og kvinners rettigheter. Vi poengterte også nødvendigheten av å inkludere ulike grupper, som etniske og religiøse minoriteter
– Hva svarte Taliban på temaene dere tok opp?
– Noe svarte de konkret på, andre momenter svarte de mindre tydelig på. Det gjenstår å se om samtalene gir konkrete resultater. Men dette må følges opp, noe vi kommer til å bidra til. Som humanitær organisasjon er Kirkens Nødhjelp nå særlig opptatt av at verdenssamfunnet løser de problemene som hindrer penger og hjelp i å nå inn til Afghanistan. Det ansvaret hviler særlig på USA og andre store givere, samt multilaterale organisasjoner som Verdensbanken og FN.
CMI-forsker Arne Strand: - Nå ligger ballen hos Taliban
– Forhåpentligvis var møtene starten på en dialog Det jeg likte med regien man fra hadde fra norsk side var at Taliban ble nødt til å forholde seg til bekymringene til sivilsamfunnet om situasjonen i Afghanistan. Deretter ble Norge og de andre giverlandene brifet av organisasjonene om hva de hadde diskutert. Og så fikk Taliban snakke med giverne som sitter på annerkjennelse og penger. Taliban fikk ingenting gratis her , sier CMI-forsker Arne Strand som har fulgt utviklingen i Afghanistan tett siden 90-tallet.
Han mener Taliban-delegasjonen var forberedt på reelle diskusjoner.
– Det var blant annet folk fra ulike departementer. Jeg tolker det som at Taliban ikke bare var opptatt av annerkjennelse, men også var villige til å diskutere helt konkrete kontrete tiltak og utfordringer.
– Hva bør skje nå?
– Ballen ligger nå hos Taliban. De har lovet å åpne skolene i mars og det bør skje. Men fremover vil det trolig bli mye gi og ta. Bistanden blir en del av denne prosessen. Viktigere enn bistand er det imidlertid å få den afghanske økonomien på beina. I så måte – det aller viktigste som skjedde under samtalene i Oslo – diskusjonene mellom USA og Taliban, vet vi veldig lite om. Det dreier seg om helt sentrale spørsmål – som å løfte sanksjonene, frigjøre afghanske midler og FNs rolle.
– Var det viktig for Kirkens Nødhjelp å møte Taliban i Oslo?
– Når over halvparten av befolkningen i Afghanistan er rammet av akutt sult og de humanitære behovene er enorme, så er dialog med Afghanistans makthavere nødvendig for at kriserammede afghanere skal kunne få livsviktig hjelp. Møtet ga oss også som nevnt en mulighet til å fremme tydelige forventinger. Derfor var det viktig for oss.
Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistan-komiteen:
– Det er vanskelig å si hvor vellykket dette var. Vi tok opp blant annet retten til utdanning for jenter, Taliban svarte at skolene skal åpne i løpet av våren. Dette har de uttalt tidligere også, og vi hadde håpet å få et mer forpliktende svar om gjenåpning etter vinterferien i mars. Vi tok også opp behovet for kvalifiserte studenter til jordmorskolene vi driver - fordi det i mange områder ikke finnes jenter som har utdanning etter sjette klasse – samt utfordringene knyttet til matsikkerhet. Vi fikk inntrykk av at Taliban var kjent med denne problematikken og at de ønsker å sette i gang programmer for å utdanne jenter i slike områder. Dette er bra, og en støtte til den dialogen vi allerede har med utdanningsdepartementet i Kabul om behov i flere distrikter.
– Hva synes du om svarene dere fikk fra Taliban?
– Taliban-delegasjonen var interesserte i det vi tok opp, men ga ikke så mange klare svar og henviste oss til dialog med aktuelle fagdepartement i Afghanistan. Det viktigste nå er at det kom positive signaler, men igjen – vi får se hva som skjer i praksis. Vi forsøkte også å få vite mer om hvilke konkrete planer afghanske myndigheter har fremover på flere områder, bortsett fra jenters utdanning. Men svarene vi fikk var ikke veldig konkrete.
Kristina Djuric, rådgiver i Norsk Folkehjelp:
– Fra vår side var dette et viktig møte fordi minerydding er helt avgjørende for å få frem nødhjelp og bistand og for sikkerheten til afghanske lokalsamfunn generelt. Landminer er et ekstremt stort problem i Afghanistan. Landet er ansett som et av verdens mest mine- og eksplosivrammede, og har i mange år toppet statistikken over årlige mineulykker. Norsk Folkehjelp har ansvar for kvalitetssikring av all amerikanskstøttet mineryddingsaktivitet. Vi har samarbeidet godt både med lokale og sentrale myndigheter, men den krevende situasjonen i landet etter Talibans maktovertakelse har medført behov for at Taliban gir tydelig støtte til mineryddingsarbeid i Afghanistan. Vi fikk snakke med Sharrafudin Muslim, som er linjeleder for det Afghanske minesenteret som koordinerer all humanitær mineinnsats i Afghanistan etter møtet. Det var veldig konstruktivt.
– Så dere er fornøyd?
– Ja. For å unngå humanitær katastrofe er dialog eneste utvei. Så all honnør til norske myndigheter som gjorde disse samtalene mulig.
– Vi forklarte at vi er helt avhengige av våre kvinnelige ansatte i Afghanistan. Samtidig: Det er ikke Taliban som er det største hinderet for mer hjelp til den afghanske befolkningen, men internasjonale sanksjoner, sier Redd Barnas Nora Ingdal.
